Elever i Libanon

Elever i Libanon

8. - 14. februar reiste Viktoria, Stephane, Torbjørn, Stine og Joacim til Libanon. Vi er en del av skolens Solidaritetsaksjonsgruppe (SAG), og hadde store planer for uken.

Av Viktoria Amalie Dahl 

I Libanon ville vi møte palestinsk flyktningungdom og holde workshop sammen med dem. Målet med workshoppen skulle være at de palestinske ungdommene fikk skrive fortellinger fra sine liv, som vi skal publisere i en bok. 

Endelig var den første dagen med workshop kommet. Tidlig på morningen ble vi hentet og kjørt til ungdomshuset som Norsk Folkehjelp styrer i Libanon. Her ble vi kjent med flere av de ansatte for Norsk Folkehjelp. Under forkosten ble de siste forberedelsene gjennomgått. 

Klokken ble ti begynte ungdommene å komme. Noen var mer sjenerte enn andre. Når alle hadde kommet begynte hver av oss i SAG å introdusere seg selv med navn, alder, hobby og hvilken klasse vi går i på AFR. Etter det fortalte Stine litt om Norge og nordmenn som var med på å løsne stemningen. Vi fortalte også litt om skolen vår, før vi gikk inn på prosjektet og hva som skulle skje den dagen. 

Når introduksjonen var over delte vi gruppen med ungdommer ( omtrent 25 stk. ) i to grupper. I det største rommet hadde Stine, Torbjørn og Stephane den største gjengen, mens på det minste rommet tok Joacim og Viktoria en litt mindre gruppe. På den måten ble vi mer personlig kjent med ungdommene.

Etter hvert viste det seg at ungdommene kjente hverandre godt fra før, og samtalene fløt lett. 

Ungdommene var veldig inspirert og ivrig når vi gjennomførte oppvarmingsoppgavene. Siden engelsklæreren deres også deltok på workshoppen ble kommunikasjonen lettere for de som ikke var så stødig i engelsk. Og flere av ungdommene hjalp oss også med oversetting for kameratene sine. 

Underveis i workshoppen hadde Norsk Folkehjelp arrangert lunsj til alle sammen med god mat og brus. Det var kjempegod stemning og de palestinske ungdommene lærte oss palestinsk folkedans og sang. 

Hovedoppgaven, hvor ungdommene skulle skrive historier fra sine egne liv, tok de veldig alvorlig. Siden mange slet med engelsken fikk de skrive på sitt eget morsmål, resten skrev engelsk. Vi opplevde at hovedoppgaven ble tatt veldig seriøst. Noen tok det med et smil, mens andre gråt. I etterkant, når vi har lest tekstene, skjønner vi at dette må ha vært sterkt for de fleste. Mange av historiene handler om personlige tragedier og katastrofer blant de nærmeste.